Fjellet Faller Aldri

Demo 25. October 2006
1. Eg rodde meg ut… (Traditional) 0:41
2. Drikkevise (Mauritz-Hansen) 4:43
3. Trú (Mauritz-Hansen) 4:35
4. Skogens vandrar (Mauritz-Hansen) 3:03
5. Daudeskaar (Mauritz-Hansen / Wandås) 5:15
6. Venelite (Traditional) 7:51
7. Lykkejegaren (Pedersen / Wandås) 2:46
Fullstendig spilletid 28:45

All lyrics by Ivar Mauritz-Hansen except tracks 1 and 6, which are traditional folk songs, and tracks 5 and 7 which are written by Magnus André Wandås. All melodies by Ivar Mauritz-Hansen except tracks 1 and 6 which are traditional folk songs, and track 7 which is by Gustav Jørgen Pedersen. Arrangements by Ivar Mauritz-Hansen and Elvarhøi. Cover art by Sara Bruun.

Espen Kringlen : guitars / Magnus Wandås : fiddles / Ane Marie Anderson : flutes / Are Solheim : bass / Gustav Jørgen Pedersen : synthesizers and vocals / Ivar Mauritz-Hansen : drums / Mari Elise Lerdal : vocals

Sangtekster

  • Eg rodde meg ut…
  • Drikkevise
  • Trú
  • Skogens vandrar
  • Daudeskaar
  • Venelite
  • Lykkejegaren

Eg rodde meg ut…

  • norsk
  • english

Eg rodde meg ut på seiegrunnen
det var ein morgon så tidleg.
Då kom han Olav frå Kåremunnen,
og lagde båten for ile.
Då dreiv eg til han med fiskestongi,
så'n datt i uvitet bak i rongi.
Eg vart so glad, eg tok til og kvad,
eg rådde grunnen åleine.

And then I rowed out to the coalfish shoals
It was on a morning so early
But then came Aulay from up in Coarswick,
and laid his net way too near me
I whacked my rod to his line of sight
he fell behind and was lost to light
I was so joyful, I took to song
The grounds were mine now, clearly

Drikkevise

  • norsk

Det kom ein bondemann ridande til by’n
det var trudd at han skulle på fylla
for han fant fram ein pung med ein masse masse gryn
slang på disken, han skulle på fylla.

Hovmester’n hilse, han kjente ham igjen
og han så at han skulle på fylla
for hans sorg gikk djupar’enn hos alle andre menn
så nå skulle han fara på fylla.

Borte ved disken fortalt’han om sitt liv
og han drakk for han var jo på fylla
om gard og rikdom og sin høyt elskade viv
og så tømte’han sitt ølglass på fylla.

Etter det femte ble ølet altfor svakt
så han la ut for god vin på fylla
og flaska vart åpna og bonden heva glass
han var glad for å være på fylla.

Hei, skål!

Borte ved peisen der satt det og ein mann
som også var ute på fylla
og han gikk bort til bonden og spurt’om det gikk an
om dei samman sku’ skåle på fylla.

Dei drakk og dei lo og dei skålte og dei sang
og vin blei til brennvin på fylla
og fulle dei blei, meir enn nokon annan gang
To glade karar på fylla.

Mannen bestemte seg for at det var nok,
så bonden vart einsam på fylla.
Han tenkte på kona og alt dei hadde gjort
og så brast han i gråt ut på fylla.

Han hadde ei hustru, han har ho ikkje meir.
No vart enkemannen på fylla.
Han lå og gret, men no gret han ikkje meir
og ei går han meire på fylla.

Trú

  • norsk
  • english

Eld og flammar skapte verda
frå det intet det ein gong var
Mørkret drukna i vakre fargar.
No eg ser for eit land vi har

Eg føler et savn til et land av byrgskap, ære og kjærleik
Eg føler et krav på at dette landet er mitt i truleik
Eg kallar min heim for der eg bur lever folk eg veit er trú
Eg vandrar til fjells tåka sig vekk og der, kva ser eg nu? jo.

Eg ser for mine augo
over hav og over fjell
på vårt land, det vakraste rike
Og eg sver på landets heilagdom
å forsvare dette land,
for eit slikt syn er uten like.

Folk vart skapt for å bo og leva
Dyrkje og hauste i harmoni
men nokon såg denne sang og gledje
Dei såg og dei høyrte i sjalusi

Eg havar eit savn til et land av byrgskap, ære og kjærleik
Eg føler eit krav på at dette landet er mitt i truleik
Eg kallar min heim for der eg bur lever folk eg veit er trú
Eg vandrar til fjells, tåka sig vekk og der, kva ser eg nu? jo.

Eg ser for mine augo
på kvinner og på menn
for vårt land skal styres av slike.
For vår trù er bygd på kjærleik
og ære for kvar mann
og kvinne i det vakraste rike

Ice and fire bore the world
from the nothing it used to be
darkness foundered in seas of colour
gave me everything I can see

I carry a hope of a land of pride and honor and of love
I have a demand that this nation shall be true forevermore
I call to my home for where I live there are people fit for me
I wander the hills and as the droplets scatter, there, what do I see? Well,

I see with my own eyes
over mountains, over skies
on this land from the seas to the aether
and I swear upon this holy land
to keep it and be true
to its people and future forever

We were born to live life and love it
To sow and harvest in harmony
Though times may come with strife and hunger
and old men will guard us with jealousy

But I have a hope of a land of pride and honor and of love
I have a demand that this nation shall be true forevermore
I call to my home for where I live there are people fit for me
I wander the hills and as the droplets scatter, there, what do I see? Well,

I see with my own eyes
on our women and our men
for this land should be governed together
For our faith is built on honor
and on love for every man
and every woman from now to forever

Skogens vandrar

  • norsk
  • français

Skogens mørke og stillnad giv hint om livet si gang
eit bål giv lys i ein vandrars liv. fela spelar skogens sang

Hjelpsam er eg mot troll og mann. Råd eg giv dei som ber
så folk fikk veta om ild og vann. Råd eg gir men ikkje mer

Træras skugge og fossens brøl er der og svinner ei hen
eg vandrar vekk ut i mørket sjølv om eg ei kjem at igjen

La vie en forêt dont noir et calme donnent la vision.
Un feu offre lumière au voyageur. Les bois se jouent au son du violon.

Je sais aider le troll et l’homme. Je guide les perdus.
J’offrais en savoir le feu et l’eau. Je guidais mais pas plus.

Il restera l’ombre des arbres et les cascades grondantes.
Je m’enfonce dans le noir, sur une voie sans retour et errante.

Daudeskaar

  • norsk

Høge fjelli såg vi då;
stolte, kalde, staute.
Forntid er forgangen nå,
men fjellet faller aldri.

“Mange vandra før i veg,
og kom ikkje frå kulda.
Dra'kje opp til Daudeskaar
Vil'kje av det veta.”

Høyr du vindens vesamheit
som på tre og steintroll tærar.
Snjófok er og kulda bit
på isna, hårde andlet.

Så seglar tåka over skaar
som vage slør i vinden.
Høyr ula stilner, vinden døyr.
Til slutt alt rundt er stilt.

Så sto der ein skugge
av ein gamal kall
han svant og du var borte
eg kallar høgt ditt navn

Ingen trøst, kun kaldt og trist.
kun stillnaden som hersker.
Eg søkar einsam utfor sti,
svare no mitt skrik.

I tåka bortmed bjørka att
sto gubben der og galdra.
Eg falt omkull på iset seng
så syntest alt meg svart.

Venelite

  • norsk

Venelite rider ut frå sin faders gård 
då ser ho Bergjekongen frem for henne stå 
Tiril-lillil- haugjen min 
og det leikar så lett gjennom lunden 

Høyr no Venelite kva eg sier deg 
no skal du heim til bergjet følga med meg

Så rir de tri gonger bergjet omking 
då bergjet seg opna og dei går så inn

Så steller han mjød og vin frempå sitt bord 
Drik no Venelite, gløym din far og mor

Då Venelite tredje gong av mjødglaset tok 
så gløymde hun sin faders gard og gløymde ho si tro

I bergjet er du fanga, i bergjet skal du bo 
I bergjet skal du hvile, men aldri finne ro
Tiril - lillil - haugjen min 
og ho kallar så sagte i vinden.

Lykkejegaren

  • norsk
  • français

Han så dei vakre utpostane
Dei stolte og majestetiske fjell
uberørt av menneskanes herjing
usett av andre enn han selv

Vil den reine lufta bli reinare?
Dei solblanke dagar bli lysare?
Stjerneblanke netter bli vakrare?
Eller ville dei døy?

Dag etter dag og natt etter natt
aleine i kulde, vind og regn
i denne dal renn det så frisk ein strøm
her skin det så sterk ei sol

Her bodde han, her bodde ulv og gaupe
Han kjende kvart tre og mosegrodd stein
Men under landskapets ytre åsyn
han kjende eit hjarte av gull

Il voyait jusqu’aux splendeurs des confins
Les fiers sommets majestueux
intacts des dégâts humains
inconnus des autres yeux

L’air pur pouvait-il être plus pur ?
Plus lumineuse la lueur du ciel diurne ?
Plus merveilleuse la voûte nocturne ?
Ou leur fallait-il périr ?

Jour après jour, nuit après nuit
Seul avec le froid, le vent et la pluie
dans ce val passait un courant si froid
là brillait un soleil si fort

Là était sa demeure, partagée par loups et lynx
il savait chaque arbre et mousse de chaque pierre
mais sous le paysage qui l’environnait
il savait tout l’or en son cœur.