Nyheter

Ved Solsnu 2018 sto vi på scenen på Rock In for første gang. Vi har aldri følt oss så hjemme foran et publikum som vi gjorde da, og nå kommer vi tilbake. 30. oktober slipper vi debutplata som vi har jobba med fra før vi hadde hår på haka til vi ble grå i håret. Det har vært en reise, og nå kan vi endelig dele musikken med verden!

Elvarhøi byr på hardtslående folkmetall på klingende østnorsk, og den kommende debutplata er en reise gjennom tvil, besluttsomhet, fremmedgjøring og den uunngåelige død og nederlag.

Tittelen «Dansen låter fra graven åter» er hentet fra en linje i en av låtene der spellemannen må dø etter å ha spilt danserne fra sans og samling. Og når fela fortsetter å låte fra bortom graven, først da begynner den virkelige moroa.

Spenn på patronbelte og dansesko, nå blir det fest!

-- Support & tickets TBA --

Elvarhøis debutalbum byr på åtte episke spor med livsbejaende folkrock, på norsk! Låtene er en reise gjennom tvil, besluttsomhet, fremmedgjøring og den uunngåelige død og nederlag.

Tittelen «Dansen låter fra graven åter» er hentet fra en linje i en av låtene der spellemannen må dø etter å ha spilt danserne fra sans og samling. Og når fela fortsetter å låte fra bortom graven, først da begynner den virkelige moroa.

Magnus Wandås, bandets felespiller og lyriker, forklarer:

«Det er ikke mange åra siden vi ville sagt at denne plata aldri ville bli ferdig, men vi er alltfor sta til å gi oss, samme hvor uoverkommelig oppgaven er. Og vår tro på materialets styrke er slik at vi aldri kunne latt det gå. Dette kunne lett ledet til vår sakte undergang, men det må ha vært en styrke. For her er vi, bortom graven og sterkere enn noen gang.»

Sounden på skiva er en salig blanding av klangfargen fra norsk folkemusikk og 70-tallsrockens lek med denne, kledd over et skjelett av Heavy Metal. Låtene er svært varierte, og spenner seg fra triumferende hard rock, til intime "folk singer"-ballader. Låtskriver og bassist i bandet, Christopher Rakkestad, utdyper:

«Elvarhøi startet i 2005 som et band med fokus på middelalderballader, og hadde den gang et ganske nasjonalromantisk uttrykk. Vi har hatt en utrolig lang musikalsk reise siden da, hvor vi har holdt folkemusikken opp mot et bakteppe av alt fra svartmetall til samtidsmusikk. Plata vi nå kommer med bærer merkene fra hele denne reisen, og i dag har vi blitt et band med som strider bold over alle sjangerbegreper. Vi er opptatt av å fortelle gode historier, og gi noe positivt til lytteren.»

«Dansen låter fra graven åter» ble produsert av bandet og spilt inn mellom vinteren 2017 og sommeren 2019 i vårt hjemmestudio i de svenske skoger, Rönnhögen Lydvær, med tilleggsinnspilling i Studio Hemstad, Holter. Den ble mikset i Kalthallen Studio av Markus Skroch og mastret i Endarker Studio av Magnus «Devo» Andersson, med omslagskunst av Even Mehl Amundsen og foto av Marcus Eriksson.

Sporliste

1. Bruremarsj
2. Hva er en konge?
3. Kjenningsvisa
4. Det grå riket
5. Vertshuset Dovregubben
6. Trolljuvshallingen
7. Tilbake til intet
8. Kalde netter

Slippfest og konsert October 19th

Gleder du deg til å se oss live? Du får sjansen i Oslo 19. oktober, når vi går på scena på Rock In, Oslos eldste gjenlevende rock- og metal-bule!

Forhåndsbestill plata her:https://elvarhoi.bandcamp.com/

Venten er over! Vår nye låt, "Trolljuvshallingen"er her!

Dette er en instrumental danselåt inspirert av kalde netter og varme drinker, og vi kan knapt vente på å spille denne live for dere!

Takk til Jorun Grøgård for vakkert hardingfelespill, og til Tellef Kvifte for mastering-hjelp!

Nyt!

Tiden for utgivelsen at denne utgivelsen nærmer seg og jeg vil si noen ord om skiva.

Jeg vil først nevne at «Fjellet Faller Aldri» ikke har noe intensjonelt gjennomgående tema. Det er en samling bestående av sju låter skrevet under forskjellige omstendigheter med tanke kun på den låta uten noen sammenheng med de andre. Låtene blir derfor relativt varierte (Altså mer varierte enn noe annet som også er variert men ikke like variert. Jada.), så dette er et album man ikke trenger å høre fra start til slutt hver gang, men man kan lett plukke ut de låtene man liker best og høre dem for seg selv uten at de mister noen mening av det. Skiva kommer med en 20 siders booklet fylt med illustrasjoner spesielt tegnet for Elvarhøi av tegneren og billedkunstneren Sara Bruun. Vi vet at det ikke er vanlig med så lange bookleter for en demo-utgivelse og at det kan oppfattes som noe selvhøytidelig, men det gir vi blanke faen i. Jeg liker å sysle med slikt og synes en god booklet er noe godt.

«Eg rodde meg ut…» var en idé Gustav kom med til en låt vi kunne more oss litt med å spille live. Vi startet med å spille den rett fram slik den går. Noe senere prøvde vi å legge til nye ting her og der og kom frem til at den er god som den er. Det er en tradisjonell låt man kan finne i mange versjoner rundt omkring, dog tror jeg ingen er så rett frem og ufolkelige som vår. Jeg må si jeg finner det litt artig å starte opp skiva med en sånn låt, i god kontrast til den rolige, folkelige introlåta som ofte er vanlig å finne i folkmetallutgivelser.

Her må jeg også nevne at vi over en lengre stund kalte musikkstilen vår for folkemetall. Dette fordi vi opprinnelig hadde tenkt å ha en meget folkemusikkbasert stil over det hele. Etter hvert som musikken har utviklet seg har det folkemusikkbaserte preget blitt litt mere utydelig og vi bestemte oss for at betegnelsen visemetall, en oversettelse av det engelske «Folk Metal» (engelsk bruker det samme ordet både for folkemusikk og visesang), ville passe bedre til å beskrive oss. Vi låner jo selvfølgelig fortsatt en del fra folkemusikken, men denne betegnelsen låser oss mindre til dette. Og husk at en sjanger ikke er som en kurv man putter et band nedi, men kun en beskrivelse som skal hjelpe nye folk med å forstå hva de skal til å høre på.

«Drikkevise» ble skrevet av Ivar rett før, under og rett etter aLEP 2005. Historien går som så; at endel vers, og da spesielt linjen «Han var glad for å være på fylla» ble skrevet i seilbåten til Espen der en glad Espen lå og sov ut rusen. Det sies derfor at sangen er delvis basert på dette, selv om historien i teksten er totalt annerledes. Dette er en delvis lystig og delvis melankolsk skildring av den siste fyllekula til en bonde som nettopp har mistet kona si.

«Trú» ble skrevet at Ivar med planen at den skulle være så nasjonalromantisk som vi kunne klare. Den er derfor pompøs og preget av en kritikkløs begeistring over norsk natur og det norske folk. Med store kor og bilder av fjell, fjorder og de landskaper som folk flest regner som typisk norske. Den er ment å være catchy og er som følger regelrett cheesy i sin pompøsitet. Den har tilogmed en cheesy gitarsolo.

«Skogens Vandrar» er nok en låt skrevet av Ivar. Dette er den roligste låta på skiva og består av ett tema spilt i forskjellige variasjoner fem ganger. Den omhandler en hovedperson som kan delvis beskrives som en slags snusmumrikk. Han er ikke bundet til noe sted og reiser rundt som han har lyst. Han er hjelpsom og godvillig, men vil ikke la seg bindes av dette. Etter å ha vært på et sted en stund og blitt kjent med de som bor der kan han plutselig forsvinne for siden å aldri komme tilbake.

«Daudeskaar» er platas kjøligste låt. Musikken er skrevet av Ivar og jeg har selv skrevet teksten. Teksten følger (dårlig) verseformen fornyrdislag og musikken er krydret med skriking og harving. I handlingen til denne låta møter vi et par som er på vei nordover til et fiktivt rike kjent som «Brorskapets Land». Dette landet blir beskrevet i de første låta som ble skrevet til Elvarhøi, men likevel ikke har kommet med på denne plata fordi den for tiden skrives drastisk om. På sin vei nordover må hovedpersonene passere gjennom et dystert fjellpass kjent som Daudeskaar. De tar losji hos en gammel kall som bor i skyggen av fjellene. Før de reiser gir han dem en advarsel og forteller skremselshistorier om fjellpasset (slik gamle folk skal om ting de har bodd ved over lengre tid). De drar likevel i vei og det som beskrives i sangen er det som skjer i fjellpasset.

«Venelite» er den andre låta på skiva som er en tradisjonell folketone. I motsetning til «Eg rodde meg ut…» er denne mer bearbeidet, med flere temaer og en stødig oppbygning. Denne har kanskje noen hørt en tidlig versjon av live eller på videoen som lå her på siden for en stund tilbake. Her har vi fått inn igjen vår gamle kveder som gjestevokal, sånn at vi får et godt avbrekk fra herrevokalen som dominerer resten av skiva.

«Lykkejegaren» er et slags ekstraspor, for Venelite er den perfekte avslutningslåt, men så bestemte Gustav og jeg oss en dag for å spontaninnspille en versjon av den. Teksten ble skrevet for noen år tilbake i den spede begynnelsen til Elvarhøi. Den låner sterkt fra den norske oversettelsen av «Skrue McDucks Liv og Levnet Del 8 Sølvstrømmen». Etter at den var skrevet ble teksten liggende en stund før Gustav fant den og endte med å skrive en melodi til den som jeg hørte for først gangen under kinokøen til Harry Potter i fjor. Denne låta består kun av akustisk gitar og vokal.

Jeg håper det her er noe for enhver smak og at de fleste vil finne ihvertfall én låt de liker. Selv liker jeg alle, men jeg liker jo alt slags søppel. I løpet av de neste dagene vil det komme opp en liten mix med en smakebit fra alle låtene, så kommer plata i løpet av denne eller neste måned.