Instrumental.
Hva hender med de gamle
som hviler oppi åsen her
når vi følger denne vei
som vi staker vår kurs opp mot?
Hva er en konge og hva skiller ham fra en mann?
Hva er en konge og hva skiller meg fra ham?
Så, hva gør vi nå?
Når kvelden står fremfor oss
og vi slipper opp for tid
til å redde vårt gamle slott?
Hva er en konge og hva skiller ham fra en mann?
Hva er en konge og hva skiller meg fra ham?
Hva er en konge og hva er en mann?
Er han min hyrde og er jeg hans lam?
Er blodet hans blått? Renner årene vann?
Lik elver som nærer det langstrakte land?
Blodet har planer for meg
Jeg vil ingen krone ha
Gi meg en vandrerhatt, så
drar jeg herfra
Da skal jeg stige til fjells
og leve fri
og lytte til «Nordland»
av Bathory
Vasallene sender meg bud
Nå står visst alt på hell,
men vil de en hersker ha
så ta roret selv
De lover et rike av gull
Jeg tar heller jord og bein
Ja, krona er altfor tung for
denne ungersvein
Dyra de kjenner meg her
og trolla ser hva jeg blir
når jeg kaller de krefter som kaller meg hit
og gir meg liv
Mitt velde venter på meg
Min tid er kommen nå
Så kan de vel skrive til meg, men
jeg svarer kun om jeg må
Hva er en konge og hva skiller ham fra en mann?
Hva er en konge og hva skiller meg ifra ham?
Det var jeg som planta alle skogene
og nå skal han klemme vannet fra denne gule steinen
Jeg skremte alle Maraudeurne
og han åt opp heile trollet uten skreppe på magen
Hehe! Ja, det gjorde han!
På døra pekka fingra grå
«Stå opp nå ungersvein!
Glem hatt og tørkle
og før dagning ta i vei!»
Over hei, over moene
valser gjennom de siste skoger
Nei, nå er det tida, vi tar dem igjen
og ferden vil gå gjennom nød,
men utenfor bøkene
er det gull for den som søker
Kom igjen alle sammen, vi tar dem igjen
Stronger in the end
De prøvde å fange meg i dragens dunkle kjellere
men pusten hans blåste låsene av døra
Når du selv ei må er det jeg som skal føre runene
for de kjempene oppå Dovrefjell
Over himmel, under fjell
med hodet døyvd i varme vell
Der kan du gå i den mørke kveld
hele livet om du vil det selv
Over hei, over moene
valser gjennom de siste skoger
Nei, nå er det tida, vi tar dem igjen
og ferden vil gå gjennom nød,
men utenfor bøkene
er det gull for den som søker
Kom igjen alle sammen, vi tar dem igjen
Stronger in the end
Det er jeg som er alveridderen bak skyggene
og jeg er sleipere enn sleipingene
og tøffere enn de tøff-e-tøff-e-ste!
Å ja!
Døra er lukket, peisen er slukket
og alle vinduer stengt
Spiskammeret loppet, kranen er stoppet
og nok en reisende stjerne er tent
La det starte, far avsted,
klatre trær, besøk alver,
eller seil så langt av sted
at du aldri blir den samme igjen
Over hei, over moene
valser gjennom de siste skoger
Nei, nå er det tida, vi tar dem igjen
og ferden vil gå gjennom nød,
men utenfor bøkene
er det gull for den som søker
Kom igjen alle sammen, vi tar dem igjen
Stronger in the end
Det drypper sakte og bakken er svart
den er som ditt åsyn, kaldt og hardt
Natta den viker, den viker for eterens støy
og med sine minner hugen fløy
Værslitt i månenedgangens fang
Alt var skarpere første gang
og alt er glemt
i det grå riket
det grå riket
i det grå
I hugens dyp, under røttenes land
løynd bakom segner som ingen lenger kan
i haugen der, under steinene, og under det bleike gras
der sitter de gamle i fullsatt stas
Her er alle de som døde i gammel tid,
men inn i den haugen kommer ikke vi
Vi grov våre liv i den grove bark
og tro våre føtter på gammel mark
Sangen vår fastnet til furene, den lever i treets sinn,
men hvem har vel øyne til å skue derinn
Stiene her har aldri grodd igjen
Du kan ikke vandre til ende den brukne gren
og alt er glemt
i det grå riket
det grå riket
i det grå
Alt forsvinner
Alt blir borte
Natta mørkner, stor og tung
Langt over stupets rand
Det er så langt, så langt
Tomme for tomme
Alt forsvinner
Alt blir borte
I natt så drømte jeg en gammel drøm
I drømmen var sølvrørsla som en strøm
Vi vandret isammen og du, du satte spor
La jeg også merker i din jord?
Riket var ikke fullt så grått
om det ikke var mitt, men om det var vårt
Jeg søkte husly, var ung og kåt
tung i ræva, men lett i lua
Jeg fulgte gnisselet av felelåt
- låt for deg og låt for meg og -
Når kulda siger ner om støl og sti
de fyrer hardt inni værssusgrua
sett foten innafor så får du ly
- ly for deg og ly for meg og våre frender -
Her sitter lensmannen og futen
og bispen med en dreng på fanget
og sine herrer har de kasta ut
- ut for deg og ut for meg og -
Derover peisen henger en gammal tyr
med riss i horna og eld i aua
Alt det han ser på det vil ta fyr
- fyr for deg og fyr for meg og våre frender -
Her henger spelmannen mutt og taus
Fra repet smeller hans siste tone
og ned fra bukken han danser laus
- laus for deg og laus for meg og -
Det går et rykte på dette hus
når dansen låter fra graven åter
sjøl Haugianerne går opp i rus
- rus for deg og rus for meg og - HEI!
I vinterens inste, der trollsnøen daler
går de som i strengverkets tjeneste har falt
Der ringer de riser fra bergtronens saler
som viser hva du i ditt liv kunne vinne
Der ventes den siste av spelmannens toner
som dingler i takt under sperrbukkens kroner
men aldri kom denne til strengkarlens minne
for trollriket er visselig her inne
Hver kveld det samme for hver en dreng
du tar deg mat og du tar deg drikke
og søker trøst i en fremmed seng
- seng for deg og seng for meg og -
Gjør det du må mens du ennå kan
før du i ilden fra tyrens øye
må nyte vel dine synders brann
- brann for deg og brann for meg og våre frender -
Instrumental.
Instrumental.
Det var kaldt den natten, mørk var bakken
Stålet kjentes iskaldt der det rispet over nakken
I galgetrærne henger mange som noen der ute trenger
som reiser rundt blant venner ingen kjenner lenger
Det var ingen klare farger, intet lys, ingen høren
Jeg våknet av mitt eget blod som stille rant i døren
Hvor går du? Kjære deg, vår tid vil ende her i nord
og vi skal leve resten av vårt liv i moder jord
Hver dag går det noen tunge skred i alle fjeller
Grønne daler bugner av den nye vårens feller
Det er det samme hva du ser i fremtiden du skaper
Samme hvem som vinner; alle taper
Vi er kanskje mange, vi er kanskje frender,
men alt vi har å holde i er hverandres hender
Det hvirvler søte sanger rundt hver aften jeg skal kvelde
om hvordan livet er et åte og vårt samhold bare er en felle
Rens vannet, vi må kjempe sammen
Vi gror fra hver vår side av den samme stammen
I morgen starter et nytt liv og vi kan hate våre neste,
men jeg har ingen hatet fiende igjen å miste
Rens vannet og se klart igjen
Vårt fort vil sakte rase ut i nattestemningen
Men vinden tenner stille grender, det vi var vil falle
Før i tiden var vi mange, men før det så var vi alle
25. oktober 2019
2. november 2019
Eg rodde meg ut på seiegrunnen
det var ein morgon så tidleg.
Då kom han Olav frå Kåremunnen,
og lagde båten for ile.
Då dreiv eg til han med fiskestongi,
så'n datt i uvitet bak i rongi.
Eg vart so glad, eg tok til og kvad,
eg rådde grunnen åleine.
And then I rowed out to the coalfish shoals
It was on a morning so early
But then came Aulay from up in Coarswick,
and laid his net way too near me
I whacked my rod to his line of sight
he fell behind and was lost to light
I was so joyful, I took to song
The grounds were mine now, clearly
Det kom ein bondemann ridande til by’n
det var trudd at han skulle på fylla
for han fant fram ein pung med ein masse masse gryn
slang på disken, han skulle på fylla.
Hovmester’n hilse, han kjente ham igjen
og han så at han skulle på fylla
for hans sorg gikk djupar’enn hos alle andre menn
så nå skulle han fara på fylla.
Borte ved disken fortalt’han om sitt liv
og han drakk for han var jo på fylla
om gard og rikdom og sin høyt elskade viv
og så tømte’han sitt ølglass på fylla.
Etter det femte ble ølet altfor svakt
så han la ut for god vin på fylla
og flaska vart åpna og bonden heva glass
han var glad for å være på fylla.
Hei, skål!
Borte ved peisen der satt det og ein mann
som også var ute på fylla
og han gikk bort til bonden og spurt’om det gikk an
om dei samman sku’ skåle på fylla.
Dei drakk og dei lo og dei skålte og dei sang
og vin blei til brennvin på fylla
og fulle dei blei, meir enn nokon annan gang
To glade karar på fylla.
Mannen bestemte seg for at det var nok,
så bonden vart einsam på fylla.
Han tenkte på kona og alt dei hadde gjort
og så brast han i gråt ut på fylla.
Han hadde ei hustru, han har ho ikkje meir.
No vart enkemannen på fylla.
Han lå og gret, men no gret han ikkje meir
og ei går han meire på fylla.
Eld og flammar skapte verda
frå det intet det ein gong var
Mørkret drukna i vakre fargar.
No eg ser for eit land vi har
Eg føler et savn til et land av byrgskap, ære og kjærleik
Eg føler et krav på at dette landet er mitt i truleik
Eg kallar min heim for der eg bur lever folk eg veit er trú
Eg vandrar til fjells tåka sig vekk og der, kva ser eg nu? jo.
Eg ser for mine augo
over hav og over fjell
på vårt land, det vakraste rike
Og eg sver på landets heilagdom
å forsvare dette land,
for eit slikt syn er uten like.
Folk vart skapt for å bo og leva
Dyrkje og hauste i harmoni
men nokon såg denne sang og gledje
Dei såg og dei høyrte i sjalusi
Eg havar eit savn til et land av byrgskap, ære og kjærleik
Eg føler eit krav på at dette landet er mitt i truleik
Eg kallar min heim for der eg bur lever folk eg veit er trú
Eg vandrar til fjells, tåka sig vekk og der, kva ser eg nu? jo.
Eg ser for mine augo
på kvinner og på menn
for vårt land skal styres av slike.
For vår trù er bygd på kjærleik
og ære for kvar mann
og kvinne i det vakraste rike
Ice and fire bore the world
from the nothing it used to be
darkness foundered in seas of colour
gave me everything I can see
I carry a hope of a land of pride and honor and of love
I have a demand that this nation shall be true forevermore
I call to my home for where I live there are people fit for me
I wander the hills and as the droplets scatter, there, what do I see? Well,
I see with my own eyes
over mountains, over skies
on this land from the seas to the aether
and I swear upon this holy land
to keep it and be true
to its people and future forever
We were born to live life and love it
To sow and harvest in harmony
Though times may come with strife and hunger
and old men will guard us with jealousy
But I have a hope of a land of pride and honor and of love
I have a demand that this nation shall be true forevermore
I call to my home for where I live there are people fit for me
I wander the hills and as the droplets scatter, there, what do I see? Well,
I see with my own eyes
on our women and our men
for this land should be governed together
For our faith is built on honor
and on love for every man
and every woman from now to forever
Skogens mørke og stillnad giv hint om livet si gang
eit bål giv lys i ein vandrars liv. fela spelar skogens sang
Hjelpsam er eg mot troll og mann. Råd eg giv dei som ber
så folk fikk veta om ild og vann. Råd eg gir men ikkje mer
Træras skugge og fossens brøl er der og svinner ei hen
eg vandrar vekk ut i mørket sjølv om eg ei kjem at igjen
La vie en forêt dont noir et calme donnent la vision.
Un feu offre lumière au voyageur. Les bois se jouent au son du violon.
Je sais aider le troll et l’homme. Je guide les perdus.
J’offrais en savoir le feu et l’eau. Je guidais mais pas plus.
Il restera l’ombre des arbres et les cascades grondantes.
Je m’enfonce dans le noir, sur une voie sans retour et errante.
Høge fjelli såg vi då;
stolte, kalde, staute.
Forntid er forgangen nå,
men fjellet faller aldri.
“Mange vandra før i veg,
og kom ikkje frå kulda.
Dra'kje opp til Daudeskaar
Vil'kje av det veta.”
Høyr du vindens vesamheit
som på tre og steintroll tærar.
Snjófok er og kulda bit
på isna, hårde andlet.
Så seglar tåka over skaar
som vage slør i vinden.
Høyr ula stilner, vinden døyr.
Til slutt alt rundt er stilt.
Så sto der ein skugge
av ein gamal kall
han svant og du var borte
eg kallar høgt ditt navn
Ingen trøst, kun kaldt og trist.
kun stillnaden som hersker.
Eg søkar einsam utfor sti,
svare no mitt skrik.
I tåka bortmed bjørka att
sto gubben der og galdra.
Eg falt omkull på iset seng
så syntest alt meg svart.
Venelite rider ut frå sin faders gård
då ser ho Bergjekongen frem for henne stå
Tiril-lillil- haugjen min
og det leikar så lett gjennom lunden
Høyr no Venelite kva eg sier deg
no skal du heim til bergjet følga med meg
Så rir de tri gonger bergjet omking
då bergjet seg opna og dei går så inn
Så steller han mjød og vin frempå sitt bord
Drik no Venelite, gløym din far og mor
Då Venelite tredje gong av mjødglaset tok
så gløymde hun sin faders gard og gløymde ho si tro
I bergjet er du fanga, i bergjet skal du bo
I bergjet skal du hvile, men aldri finne ro
Tiril - lillil - haugjen min
og ho kallar så sagte i vinden.
Han så dei vakre utpostane
Dei stolte og majestetiske fjell
uberørt av menneskanes herjing
usett av andre enn han selv
Vil den reine lufta bli reinare?
Dei solblanke dagar bli lysare?
Stjerneblanke netter bli vakrare?
Eller ville dei døy?
Dag etter dag og natt etter natt
aleine i kulde, vind og regn
i denne dal renn det så frisk ein strøm
her skin det så sterk ei sol
Her bodde han, her bodde ulv og gaupe
Han kjende kvart tre og mosegrodd stein
Men under landskapets ytre åsyn
han kjende eit hjarte av gull
Il voyait jusqu’aux splendeurs des confins
Les fiers sommets majestueux
intacts des dégâts humains
inconnus des autres yeux
L’air pur pouvait-il être plus pur ?
Plus lumineuse la lueur du ciel diurne ?
Plus merveilleuse la voûte nocturne ?
Ou leur fallait-il périr ?
Jour après jour, nuit après nuit
Seul avec le froid, le vent et la pluie
dans ce val passait un courant si froid
là brillait un soleil si fort
Là était sa demeure, partagée par loups et lynx
il savait chaque arbre et mousse de chaque pierre
mais sous le paysage qui l’environnait
il savait tout l’or en son cœur.
Tolv mann i skove over skjeggranen opp
-Dansen leiker -tir-a-li- i ringe tider-
Rovfugler speider ned fra klippebrynets topp
Herskende over alle berg og skoger
Solen står i skyggen av det lovløse dusin
-Dansen leiker -tir-a-li- i ringe tider-
De frykter ikke løven eller trollmannens maskin
Gir fingeren til villedende sjarlataner
Høyt står Elvarhøi på Ytterberget
spiller til morgen
Eg sto meg utpå Gladheiman
det føykte og det dreiv.
I hertil gangne år lå våres fedresang forglemt
-Dansen leiker -tir-a-li- i ringe tider-
Veien har vært mørk, og våre hjerter ligget gjemt,
Men hør mine ord, vi overskrider!
Over himmelen ruser kappekledte frem
-Dansen leiker -tir-a-li- i ringe tider-
som hvite ormer trenger de seg inn i våre hjem
og strømmer fjerne flammer inn hvor enn de vrider
Trollmannen kan ei, for all sin makt,
med blankøyde blikk i endeløs natt
gjenvinne kjære fra bein, jord eller bilder
trekke spilt øl fra urbårne kilder
før han forsvinner i sine filler.
Felene triller, strømmende, drømmende.
Fell ingen tår ved alterets aske
Elvene renner raskere, raskere
Livene griper strammere strammere
Hedre ei asken; tilfør flammene!
Åh, jeg ser ham; Trollmannen i deg
-Dansen leiker -tir-a-li- i ringe tider-
Du maner deg et liv av åstefall og sang
I blikket ditt en slange
Bak våre øyne ligger åndemanerens land
-Dansen leiker -tir-a-li- i ringe tider-
Fiendene seiler på vårt indre månevann
og vi slukes av mørke
Twelve men in the woods, high above the green
-the dance is flowing tir-ar in the darkest hours-
Birds of prey, surveying from the furthest height unseen
across the fells and forests where they're the powers
The sun is in the shadow of this lawless band of fiends
-the dance is flowing tir-ar in the darkest hours-
They do not fear the lion, nor the wizard's dark machines
and they display their middle fingers to enchanting liars
High stands elvenhome on the furthest mountain
mirrors the dawnlight
I stood there upon bright mountains
the world it whirled and blew
In hither bygone days ancestral songs we have forgot
-the dance is flowing tir-ar in the darkest hours-
Dark have been our roads, and our hearts have we kept shut
But hear me now, we pass beyond!
Across the heavens, in their cloaks, they surge ahead
-the dance is flowing tir-ar in the darkest hours-
as serpents white into our very homes they have been led
and stream their distant flames to every town and shire
No wizard can, with all their might,
with blank-eyed gazing at endless night
rekindle loved ones from photos, from bones or fells
draws spilled beer from primordial wells
before they too depart, with nothing to sell
fiddles are flowing, streaming, dreaming
Shed not a single tear for the ashes
rivers are running, faster and faster
life is a-gripping tighter and tighter
Don't pray to ashes, strengthen the fire!
Oh, I see him; the wizard in your eyes
-the dance is flowing tir-ar in the darkest hours-
You conjure up a life of pleasantry and song
but in your gaze, I can see the snake
behind our eyes it lies, the necromancer's dune
-the dance is flowing tir-ar in the darkest hours-
Our enemies are sailing on our inner sea of moon
as we descend into darkness
Twaalf man in het bos boven de bladerbaard uit
-De dans speelt tiereli in barre tijden-
Roofvogels spieden neer vanaf de wenkbrouwtop
Heerschend over alle bergen en bosschen
De zon staat in de schaduw van dit vogelvrij dozijn
-De dans speelt tiereli in barre tijden-
Ze vrezen noch de wet noch de tovenaars machien
Geef de vinger maar aan die hele teringbende!
Hoog staat Elvarhøi op de Einderberg
Speelt tot de morgen
Ik rees op boven Blijdeheem
Het stuifte en het dreef
In tijden her zijn wij ons oerlied kwijtgeraakt,
-De dans speelt tiereli in barre tijden-
De weg is lang geweest, en onze harten wegen zwaar,
Maar luister goed, wij overstijgen!
Door de hemel schieten de manteldragers voort
-De dans speelt tiereli in barre tijden-
Als witte wormen dringen ze onze huizen in
En vloeien hun verre vlammen in waar zij zich wringen
Een tovenaar kan niet, trots al zijn macht
met bleekogige blik in de eeuwige nacht
een liefje herwinnen van been, steen of beeld
uit de oerbron wordt geen oud bier meer verdeeld
voordat hij in zijn vodden het padje neemt
de snaren fiedelen, stromende, dromende
Laat geen traan bij de as van het altaar
Rivieren stromen rasser en rasser
Levens grijpen zich vaster en strammer
Bid niet tot as, maar voer die vlammen!
Ja ik zie hem wel, die tovenaar in jou
-De dans speelt tiereli in barre tijden-
Je maant jezelf een leven op van minneval en zang
Maar in jouw blik… een sslang
Voorbij onze ogen ligt het Geestopmanersland
-De dans speelt tiereli in barre tijden-
Vijanden verzeilen ons binnenste maanwater in
en het donker verslokt ons.
Tôlv mann te skogs, åppom skäggegranera.
Dansen leker tir-a-lii i tid å oti.
Rovföggeln kiikr ner frå kleppetöppen an.
Härskär över alle berg å skogera.
Sola står i skuggn tå ett redigt rövarband.
Dansen leker tir-a-lii i tid å oti.
Di ä inte rädd för lejon eller trôllpakk.
Ger fingern te lurige sjarlataner.
Högt står Elvarhøi på ytterberget,
speler te môran.
Jä sto ute på bakken,
det blåste å drog.
I Gôrlång tid vart vår fäders vise glömd.
Dansen leker tir-a-lii i tid å oti.
Vägen har vôre mörk och hjärtera lega glömt,
Men hör hô je siger dig! Vi överskrider!
Oppepå himlen ruser kappklädde fram.
Dansen leker tir-a-lii i tid å oti.
Som vite ormar, tar sej inn i våre hem
och skicker ström å eld hört än de vrir sej.
Trollmannen kan ej för all si makt,
mä tårer i öga i ändlöse natta
Rår ej tebake hans käre tö ben, jol eller bilder
Drekker spilld öl tå tomme tönnera
För han jämt försvinner i bare tôssera.
Fela speler, strömmandes,drömmandes.
Fäll ingen tår ve altarets aske,
älva ränner jämt raskare, raskare.
Livet grepper hårdare, hårdare.
Inga heder te aska; mer ve på brasa!
Ja jä sern; trôllkarn i dig.
Dansen leker tir-a-lii i tid å oti.
Du gär ditt liv tå åstefall å sång,
med blicken te en orm.
Bak öga finns andemanarens land.
Dansen leker tir-a-lii i tid å oti.
Fiender segler på vår innre månskenssjö.
Ôg, vi tas av natta!
Instrumental.
Langt fra len og leite, fra vånde, vold og vå
gjennom lauv og liv og evig tid.
Fra djupe natt jeg våkna brått, av hulderhauk og sang;
i taket søkte skyggeheimen grid.
Men som regnet dro til side, så jeg landet stige frem;
med villfugl, tåke og mitt hjem!
Da neste morgen gryna smelta Villjuvjarven grå
og neste morgen rann i hjertets vrå.
I vindvei har jeg vandra, under stjernetunge spor;
Intet står meg fra min ferd, min bror!
Trange kår og lange år kan levre manneblod,
men hjertet kan levere reint som vann.
Stå sammen, mine brødre, under himmel svart som jord.
Vi er ett med storm og vind og regn og land!!!
Tre hundre riff på Lindholm gård i land der intet gror
til vilje, verd og vinterstrand.
I den lange gryning rei vi under elvebro
men ennå brenner våre hav mot land.
Far away from fiefs and fields, from fire, fear and foes,
through leaves and life and endless years.
From feverdreams, I woke by cries from out there in the night;
the corners filled with shadows and their fears.
but as white flames lit the sky it rose beneath it's silver dome
with all the life that calls my mountain home.
When next the morning dawned, the icy waters burst their chains
and flowed, next morning, through forgotten veins
On windways I have wandered, 'neath the everspeckled sky
that keeps me on my trail 'til I shall die.
Hard times and long years can clot the blood within our veins,
but hearts can flood them, pure as rain in hand.
To me, my brothers! Here at last, with earth and flies and flames
We're one with fire, wind and rain and land!
The riffs that sound from Lindenholm, in lands where nothing grows
are strung for will and worth and windy moor.
At the break of life, we rode where Elven waters flow,
but still our oceans shell upon the shore.
«Det er svart natt der jeg står ved havet og ser ut. Det vil si, jeg ser ingenting, men jeg står nå der. Korte lysglimt gir en aning av grå horisont, langt der ute. Langt ute, forbi alle småøyer og skjær som jeg vet ligger der. I det fjerne trommer gudene stille. De varmer opp til det som skal komme … Plutselig …»
Menn rir ut, dør og kommer hjem.
Alt som er det skal forgå,
for går Han gjennom det.
Det som var, er og skal bli.
Menn rir ut, dør, og kommer hjem
ifra striden, fylt av blod og sand.
Således rir vi ut
gjennom tiden til vi står i brann,
men så, fra blådypet, reiser det seg,
reiser det seg et nytt land, og der er det fred.
Der har vi visdom. Der er det vin.
Der skal vi være sammen igjen
uten strid, uten trengsel, uten sorg.
Røst:
Fe dør, frender dør, så dør guder òg,
men har ikke òg våre barn sitt eget fe,
sitt eget folk og sine egne guder?
Ja, skal alltid den gamle enøyde mannen
legge vandringsstaven ned!
Ditt paradis er løgn, menneske!
Kan du ikke se? Se ut på solen,
kan du ikke alt se den skinne høyt i sky?
Menn rir ut, dør, og kommer igjen
ifra striden, fylt av blod og sand.
Alltid rider vi ut, att og att,
gjennom det som var, er, og atter skal bli,
og så, fra blådypet, atter igjen,
skal reise seg et nytt land, og der skal vi bo.
Der skal vi leve. Der skal vi dø.
Der skal vi drømme om det som skal bli
det neste Himmerik!
«Når havet bryter inn og knuser det som var
så formes nye strender der nye bekker renner.
For hver generasjon som ender
kommer en ny og slik får vi evig liv.
Det bygges nye grender der nye folk er venner,
der nye mennesker holder hender og der nye hjerter brenner.»
Over Ægesland, ifrå fjerne kystar,
reiser vi heim …
heim til Noregsland.
Kvart tak som vi tek
får oss nærmare heimen.
Ro og Ro! – Åå, hei!
Ro og Ro! …
Ro og Ro til Noregsland!
Vi kjente den kalde motstand
fra vinder som ferdas på havet.
Vi ventar å kjenne varmen
som innafjords leier oss heim.
Langt herifrå
har eg sakna min heim?ad.
Ro og Ro! – Åå, hei!
Ro og Ro! …
Ro og Ro til Noregsland!
Vi kjempa for makt og rikdom
i land langt ifrå kjente kystar.
Når lyset frå Neset synes,
då veit vi at vår heim er nær.
Over lang, lang tid kan du være fri
til minnet flyr
heim til Noregsland.
Is og flammar skapa verdi
frå det tomrom ho ein gong var.
Myrkret drukna i vakre fargar.
Nå ser eg for eit land vi har.
Eg kjenner eit sakn til eit land av byrgskap, ære og kjærleik.
Eg hev eit krav på at dette landet er mitt i truleik.
Eg kallar det heim, for der eg bur lever folk eg veit er trú.
Eg vandrar til fjells, tåka sig vekk og der! Kva ser eg nå? Jo!
Eg ser fyre mine auge,
over hav og over fjell,
på vårt land, det fagraste rike.
Og eg sver på landets heilagdom,
å forsvara detta land,
for eit slikt syn er utan like.
Folk bleiv skapt til å bu og leva,
dyrka og hausta i harmoni.
Ja, høyr den song og kom sjå den gledja.
Ja, kven kan vel ha slik eit land som vi?
Eg hev eit band til eit land av byrgskap, ære og kjærleik.
Eg hev eit krav på at dette landet er mitt i truleik.
Eg kallar det heim, for der eg bur lever folk eg veit er trú.
Eg vandrar til fjells, tåka sig vekk og der! Kva ser eg nå? Jo!
Eg ser fyre mine auge,
på kvinnor og på menn,
for vårt land skal styrast av slike,
for vår trú er bygd på kjærleik
og ære for kvar mann
og kvinne i det fagraste rike.
Ice and fire bore the world
from the nothing it used to be
darkness foundered in seas of colour
gave me everything I can see
I carry a hope of a land of pride and honor and of love
I have a demand that this nation shall be true forevermore
I call to my home for where I live there are people fit for me
I wander the hills and as the droplets scatter, there, what do I see? Well,
I see with my own eyes
over mountains, over skies
on this land from the seas to the aether
and I swear upon this holy land
to keep it and be true
to its people and future forever
We were born to live life and love it
To sow and harvest in harmony
Though times may come with strife and hunger
and old men will guard us with jealousy
But I have a hope of a land of pride and honor and of love
I have a demand that this nation shall be true forevermore
I call to my home for where I live there are people fit for me
I wander the hills and as the droplets scatter, there, what do I see? Well,
I see with my own eyes
on our women and our men
for this land should be governed together
For our faith is built on honor
and on love for every man
and every woman from now to forever
Jeg ser for mine øyne den evige tid,
for vårt land, det blev skapt for å være.
Og vårt folk, som holder sammen
i frihet og i strid,
det skal holde på tro og på ære.
Må de leve i evig tid!
Mot nord ligger de fjell
som en gang de reiste
- Enige og troe, evige og troe -
og der stiller de tapre,
der fjellsiden spiller
- Enige og troe til de dør
Til fjellet faller. -
En æra er over,
en ny tid i emning
- Enige og troe, evige og troe -
Og hvi enn klemt de står,
til det land er de stemt
- Enige og troe til de dør
Til fjellet faller. -
Slekter skal komme, slekter skal gå,
men vårt folk vil for alltid bestå.
For far og for mor, en skål rundt vårt bord.
De gav oss landet, vår jord.
Nå venter de på oss i nord.
Vi holder vår ære, står ved vårt ord
og hedrer vår søster og bror,
for på heder og ære vi tror.
Fremad! Du tapre menneskeskare.
Fremtiden vil minnes deres navn.
Frægde frender, født til frihet.
Ved stranden der står der en liten tøs,
barføtt, med blomster i hånde.
Hun brenner en brenning der,
for hun holder den kjær.
Skogens mørke og stille gjev hint om livet sin gang.
Eit bål gjev lys i ein vandrars liv. Fela speler skogens song.
Hjelpsam er eg mot troll og mann. Råd eg gjev åt dei som ber,
så folk fekk veta om eld og vatn. Råd eg gjev men ikkje meir.
Treas skugge og fossens brøl er der og svinn ei hen.
Eg vandrar vekk uti mørkret, sjølv om eg ei kjem att igjen.
La vie en forêt dont noir et calme donnent la vision.
Un feu offre lumière au voyageur. Les bois se jouent au son du violon.
Je sais aider le troll et l’homme. Je guide les perdus.
J’offrais en savoir le feu et l’eau. Je guidais mais pas plus.
Il restera l’ombre des arbres et les cascades grondantes.
Je m’enfonce dans le noir, sur une voie sans retour et errante.
Over fjellet vendte jeg min fot. En som ensom vandrer, med faste skritt … Han følger meg! Han følger meg! ”Gå!” ba jeg ham, men da fulgte han på. Han følger meg som var jeg Vandrern selv. ”Hva vil du?” Han følger meg fortsatt …
Dag åtte:
Jeg har prøvd å riste ham av meg, men det virker som om han ser hvert eneste trekk jeg foretar meg. Jeg har gått lenge uten rast, og langt, men han følger meg. Han roper ting etter meg. Mye av det han sier er ting jeg helst vil glemme, men som ljomer fra berg til berg inni hodet mitt. Han følger meg! Om han bare kunne holde kjeft, eller om alt var løgn, men løgn er ikke i hans natur. Hvis han tar meg igjen vet jeg ikke råd. Enkelte ting blir man ikke kvitt. Enkelte minner henger igjen, enkelte ord sagt, enkelte handlinger gjort, og alt er følger.